Challenges don't build character, they reveal it

Da jeg i fjor høst bestemte meg for å legge om fokuset og jobbe mot bestemte mål med styrketreningen måtte jeg også sette en viktig del av treningen jeg har gjort tidligere på vent: Hard hard hard kondisjonstrening! Bakkeløp, gerilja, 4×4, tøff langkjøring, rolig langkjøring, alt som sommeren hadde bestått av i opptreningen mot Birken. Jeg har alltid vært en anaerob person og der og da føltes det egentlig helt greit å skulle legge vekk langkjøringen og de mange timene på sykkel hver uke. Det jeg ikke trodde jeg kom til å savne, men som nå begynner å gi meg litt kribling, er løpingen. Det å kjenne at kroppen jobber hardt, svette, blodsmak i munnen, syre i lårene. Bakkeløp med Malin i parken, gerilja på mølla så jeg må løftes opp etterpå. Jeg savner å presse kroppen i en slik situasjon.

I går stod jeg på elipsen (ryggen har godt av den myke bevegelsen) og tok meg selv i å stå med øynene lukket og drømme om å løpe på møllene som stod 3 meter foran meg. Følte meg ganske dust da jeg fant ut hva jeg stod og gjorde, haha, det kan ikke ha sett mye smart ut Men jeg tror det er et tegn, et hint, et frampek om at nå som ryggen uansett hindrer meg i stor fremgang i mark og bøy har det åpnet seg en mulighet for å få opp sirkulasjonen og kondisjonen litt. Jeg kan ikke regne med å klare begge deler på en gang, så det må periodiseres, og kanskje det er tiden for det om ikke så lenge.

Jeg har ingen intensjoner om å fravike programmet jeg er inne i nå, bortsett fra det selvsagte at det skal fokuseres på teknikk slik at ryggen ikke blir vond igjen, men etter avslutning av de 16 ukene mine (er ferdig med uke 9 nå) er det sjanser for at jeg tar 1 mnd med litt annet fokus. Vedlikehold og litt nedgang i fettprosent står høyt på listen, greit å få noen andre utfordringer innimellom alt det store og tunge, det kan sikkert være bra for hodet også. Og så tror jeg hjertet vil være veldig fornøyd med litt mer aerobt arbeid!